Fra kroken, der hvor tausheten fortsatt hersket, kom trangen. Trangen til å klatre opp på toppen av fjellet for å rope ut sannheten. Jeg sendte en bønn ut i universet: ”Det er vondt, jeg klarer det ikke!” Og da kom hun til meg, min sjels kraft, energien fra verdensaltet, blåkledd som den gode feen i eventyret, men hun svingte en tryllestav.

”Kan du skrive en sånn tekst for meg?” spurte en ansatt ved SMIH, hun vet jeg liker å skrive. ”Ja, det skal jeg da alltids få til,” svarte jeg, ”hvor lang skal den være?” ”Nei, si det, ikke for lang, og ikke for kort” ”Det var informativt ...”  Den ansatte lo, ”ja, veldig!”  Vi snakket litt fram og tilbake, og kom fram til at teksten må være lang nok til at nye brukere kan kjenne seg igjen i den, og få litt informasjon om senteret, men ikke så lang at den tar for mye plass i dette infoskrivet ...

Mange av oss som har vært utsatt for incest og seksuelle overgrep i oppveksten, opplever at vi i voksen alder fremdeles er fanget, bundet eller kneblet av det vi har opplevd. For mange av oss er det også slik at vi ikke kjenner sammenhengen mellom det vi har opplevd og de plagene vi har i nåtid. Den friheten som ligger i det å kjenne fred og ro fysisk og følelsesmessig, kan virke som en fjern utopi.

Jeg har nå vært bruker ved senteret i litt over 7 år. Og selv om jeg ikke kunne være med å feire i dag, så er det utrolig godt å tenke på at det er så mange andre som faktisk tar seg tid til å være her. For det betyr så veldig mye for meg som bruker, å vite at det er noen som bryr seg. At det er noen som tar seg tid... til å lytte... snakke med meg... og være der for meg på godt og vondt. Og det er nettopp det senteret og dets ansatte gjør.